Det skal liksom aldri være nok....

Det tenkte jeg på da jeg "vælva" ute i gata igår kveld, med Libradoren i bånd. I regnværet, på den våte asfalten sto jeg plutselig på alle fire og gråt en skvett. Måtte hentes av verdens beste ektemann, få sitte med beinet høyt, med ispose på ankelen. Jeg tenkte at nå var det igrunnen nok. Etter blodforgiftning, kreft, nakkeprolaps og hjertesvikt.

Slik satt de,
en hustrig søndag i januar.
Dagen før operasjon
Dagen før alt ble
annerledes.

De satt slik og bare holdt
rundt seg selv,
i snøen
de bare var der...

Nytt Liv som blogger

De har overtalt meg, de har innbilt meg at blogging er det eneste rette. Pass opp, her kommer Liv.. mora til Livslykken, kjæresten til Livsmannen, matmor til Libradoren, stemor til bonusbarnet Livsgleden.

Jeg kjente det ikveld igjen, der jeg gikk i tett, mykt og mørkt regn, at det finnes så mange stemninger i livet jeg ikke har ord for. Det gjør meg desperat, for jeg tror jeg er skapt for å formidle.

Lytt til den gode lyden av liv..........