Det skal liksom aldri være nok....

Det tenkte jeg på da jeg "vælva" ute i gata igår kveld, med Libradoren i bånd. I regnværet, på den våte asfalten sto jeg plutselig på alle fire og gråt en skvett. Måtte hentes av verdens beste ektemann, få sitte med beinet høyt, med ispose på ankelen. Jeg tenkte at nå var det igrunnen nok. Etter blodforgiftning, kreft, nakkeprolaps og hjertesvikt.