Rundkast før nyttårshelga

Noen ganger kommer sorgen sigende, i våte glefs. Jeg falt jeg.....    det var plast under snøen i Strömstad, og jeg falt og slo hodet i hjørnet på en trebenk. Benken sto veeeldig stille.

Rart, å være sjokkert, på to bein, full av snø og med noe varmt og klissete rennende ned over ansiktet. Min elskede har rene, hvite herrelommetørklær. De passer til å stoppe blødninger med, men det stoppet ikke. Det blødde og blødde, gjennom et lommetørkle brettet i åtte, nedover armen min og inn i jakkeermet. Det blødde varmt og seigt hele veien til Halden.

Halvannen time på legevakta. Da hadde lommetørkledet satt seg fast i såret, sammen med håret. To sting uten bedøvelse, ikke ille.....  Det værste var sorgen, over hvem jeg er idag. Sorgen over ikke å klare å være sykepleier, som jeg er - i min sjel. Sorgen over å være ute av drift, ufør, og over å måtte kjempe for å overleve. Smerten i tanken på alt jeg kunne ha bidratt med, om ikke......

Jeg gråt litt under grønt og sterilt, og prøvde å vinke til Mini der jeg lå på magen og ble sydd i hodet. Lå under grønt og sterilt og tenkte at alt i alt hadde jeg vært heldig. Jeg hørte smellet, langt inn i sjelen - da jeg traff benken. Jeg var heldig som ikke mistet annet enn litt blod og noen hårstrå. Jeg ER heldig.

Varme øyeblikk

Vi har tilbragt kvelden i Fredrikstad Domkirke. Halvannen time, min elskede og jeg - med jakka på.

Vi har vært på Ole Paus-konsert og sittet på blanke, malte trebenker med et hav av rom over oss og hundrevis av varme sjeler rundt oss. Vi har hatt det så godt.

Noe av det aller fineste jeg vet er å høre Paus' "løgnhistorie" om Josef....   d.v.s. den starter med sannhet og sklir så direkte ut i vidunderlig løgn. Og jeg sitter der i det fantasiske kirkeommet og tenker på Josef, som må ha vært en sterk mann, en mann med en uendelig kjærlighetsevne. Godt. Det er godt å tilbringe kvelden med en følelse av at alt det som skjer der framme bak mikrofonene er gjort bare for deg (neida, det er ikke det at jeg ikke har skjønt at det er et hav av andre der også). Det å føle at man har reist langt inn i det man hører, det å være så utrolig nær i det som skjer. Godt, fantastisk godt.

Takk for en fin kveld Ole :-) (og jeg tør å si Ole, fordi jeg føler jeg kjenner deg litt.... for ikveld). Takk for en flott stund, en serie av øyeblikk. Takk for noe å lære, noe å leve.

Vi har gått hånd i hånd gjennom parken, i knasende snø. Vi er hjemme hos oss, fremdeles med varmen i kroppen etter Oles versjon av O Helga Natt......  at det går an.

Det er jul, over alt. God jul!

Så rart

at ørsmå jenter som kalles Snuffelisa, og ligger på rygg i sprinkelseng og skubber seg opp med hodet mellom beina på bamsen, kan bli til store, lange, sterke, smarte, gode og flotte jenter.

Så rart at det blir 2. klassinger av dem, som ordner opp selv og ikke finner seg i utidig innblanding. Bortsett fra om natten, når drømmene herjer og motet blir lite og bortgjemt. Når det har gått litt for mye pepperkakedeig inn i rosenmunnen og forventningen til gavekalenderen herjer i kroppen.

Det er godt å få lov å blande seg inn, få lov å stryke over magen, lytte og leve med. Det er godt å ha en adventslysestake å tenne i vinduet, godt å pakke dyna rundt omkring. Vern mot mørket, vern mot rare tanker fra Svein og Rotta og Jul i Svingen......

For et privilegie det er, å få lov å trøste, være nær, være noe som virker.

Vi seiler videre i natten, ungen min og jeg. Med yoghurt, ulltepper og Disneychannel. Det blir en lang natt foran peisen for oss to.

Små pust i peisen

For jeg sitter og blåser forsiktig på glørne. Jeg har en peispuster, men det er en sånn brutal tregreie som dreper enhver ettertanke der inne mellom forkullede bjerkebiter. Jeg liker små pust i peisen.

Til den dunmyke varmen fra peisen vil jeg ha rund, smygende rødvin og ikveld fant jeg fyren som kan bringe alle mine følelser, glemte og nye fram i lyset. Italiener med skjerf på Nobel-konserten.....  calypso må det minst ha vært, for jeg kjenner den ennå. Aner ikke hva han heter, never mind.

Til italiensk calypso (det var sikkert ikke det, men jeg har ikke peiling), skal det være ettertanke. Moden, litt støvete ettertanke. Og en småkald følelse av å ha vært ute en vinternatt. Til italiensk calypso, rund vin, smygende peisvarme og pust i peisen skal det være en ørliten tanke sårhet, med et hint av bitterhet, krydret med smaken av kaffe og brent tid. En bittersøt smak av ensomhet hører også med og et langt tilbakeblikk over tiden som gikk, hvor livet var skjørt og fargene sterke. Det skal være søtt til surt og varmt til kaldt, det skal være smygende calypso og rock'n roll. Det skal være liv.

Kos for kosens skyld - ord for ordenes skyld

Dere, nå skal jeg fortelle dere noe.

Jeg skal fortelle dere hva jeg oppfatter som meningen med en blogg. Sånn som jeg ser det, så skal en blogg være et sted der man deler med seg det man har lyst til å dele med seg, man legger ut bilder, viser fram noe man har som hobby, forteller om livet sitt - kort sagt man formidler. I sin tur, ønsker man selvfølgelig å høre fra leserne sine, hvis man er så heldig å ha noen. Jeg tenker sånn, at om man ikke legger opp til diskusjon, så ønsker man ikke å diskutere, man ønsker rett og slett å høre noe positivt og oppbyggelig, noe man kan bruke for å tilføre seg selv noe positivt og godt.

Hvis man legger opp til å diskutere, blir det noe litt annet, men jeg ser det slik at ingen, i alle fall ikke foreløpig, kan komme på tanken at jeg har opprettet en blogg for å diskutere med noen. Jeg har opprettet den for å skrive ting og tang, for å dele med meg smått og stort.

Basert på ovennevnte, har jeg derfor vurdert å slette kommentaren fra min venn Isis, som finner det opportunt å beklage seg over at mine skriverier oppfattes som ord for ordenes skyld. Jeg er rimelig fornøyd med det jeg skriver, jeg syns det er hyggelig at noen vil lese det, jeg syns IKKE det er hyggelig at noen finner det for godt å være surmagede.

Jeg har unnlatt å slette kommentaren, men kan med en viss glede konstatere at det endelig er betimelig å sette på trykk mitt mangeårige valgspråk: "If you don't like my apples, why shake my tree?"........