Hun skritter ut i morgenmørket. Hun er lang, sterk og full av virketrang. Selvstendig - det er det hun er. Og jeg står der i vinduet og strever med rollebyttet - etter 6 år som Gud.
Jeg har vært både lege og sykepleier, coach og filosof. Nå er det nok bare sykepleieren igjen for en stund, for denne jenta er selvstendig ja. 7 år og klar for å stå på egne ben.
Hemmelige bøker, jeg finner dem rundt omkring. Dagens funn rommet setningen "jeg har kysa"..... Hva skal man tenke om sånt? Jeg ler litt for meg selv der jeg står, tenker på: "slutt'e mas'a mamma!" "joo, nå masa du meg, og det er ikke noe problem jeg har..." Herlige lille 2-åringen min, i orange badebukse og med linhår. Så fort som tiden går.
Hun går til skolen med ei venninne, med litt tung sekk på ryggen og har ikke tid til mer enn en flyktig kos på øret før hun målbevisst strener ut i grålysningen på skolevei.
Herlige jenta mi, selvstendighet er et mål, i seg selv, og jeg får undertrykke trangen til å hjelpe og støtte i enhver av hennes livs situasjoner. Det aller fineste jeg kan gi henne er tro på seg selv, i tillegg til min uforbeholdne kjærlighet. Da følger trygghet og styrke, det kan man trenge i vår urolige verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar