Noen ganger kommer sorgen sigende, i våte glefs. Jeg falt jeg..... det var plast under snøen i Strömstad, og jeg falt og slo hodet i hjørnet på en trebenk. Benken sto veeeldig stille.
Rart, å være sjokkert, på to bein, full av snø og med noe varmt og klissete rennende ned over ansiktet. Min elskede har rene, hvite herrelommetørklær. De passer til å stoppe blødninger med, men det stoppet ikke. Det blødde og blødde, gjennom et lommetørkle brettet i åtte, nedover armen min og inn i jakkeermet. Det blødde varmt og seigt hele veien til Halden.
Halvannen time på legevakta. Da hadde lommetørkledet satt seg fast i såret, sammen med håret. To sting uten bedøvelse, ikke ille..... Det værste var sorgen, over hvem jeg er idag. Sorgen over ikke å klare å være sykepleier, som jeg er - i min sjel. Sorgen over å være ute av drift, ufør, og over å måtte kjempe for å overleve. Smerten i tanken på alt jeg kunne ha bidratt med, om ikke......
Jeg gråt litt under grønt og sterilt, og prøvde å vinke til Mini der jeg lå på magen og ble sydd i hodet. Lå under grønt og sterilt og tenkte at alt i alt hadde jeg vært heldig. Jeg hørte smellet, langt inn i sjelen - da jeg traff benken. Jeg var heldig som ikke mistet annet enn litt blod og noen hårstrå. Jeg ER heldig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar